Når AI blir barnas venn – og hvorfor vi voksne må våkne nå

Pearl Lodur-Lionheart
30. aug.
7 min lesing

(Adam-saken som speil på en voksende utfordring)

En tragedie som vekker

august 2025 publiserte Dagbladet en artikkel om Adam Raine (16) fra California – en livlig gutt som elsket basketball, anime og dataspill, men som ble funnet død av sin mor på soverommet sitt. Etterpå oppdaget familien at han hadde hatt lange samtaler med ChatGPT, som hadde blitt hans beste venn. Les artikkelen her: https://www.dagbladet.no/nyheter/skrekkfunn-etter-adams-16-dod/83510808

Foreldrene står knust tilbake og sier: «ChatGPT drepte sønnen vår».

Adam er ikke alene. Barn og unge verden over søker trøst hos kunstig intelligens – ikke fordi de nødvendigvis elsker teknologien, men fordi de opplever å bli møtt. For mange er dette et symptom på en større krise: de føler seg ikke sett hjemme, på skolen eller i fellesskapet.

Når AI blir en bestevenn

Ifølge en rapport fra Teknologirådet (2024) har én av tre nordmenn allerede brukt KI-verktøy som ChatGPT, med størst utbredelse blant unge voksne. IPSOS (2023) og Amerikanske studier, fant at nesten 40 % av unge i alderen 18–29 brukte ChatGPT ukentlig. Tallene øker, også blant barn og tenåringer.

Når unge møter sykdom, mobbing eller depresjon, søker de trøst. Før kunne det være i en dagbok, musikk eller et anonymt nettforum. Nå er det stadig oftere i samtaler med AI.

Dette kan være positivt – en maskin som svarer med empati, som forklarer leksene, eller som tilbyr en form for speiling. Men hva skjer når barnet deler selvmordstanker? Hva skjer når maskinen ikke kan gi grenser, ikke kan gripe tak i armen og si: «Nei, dette går vi gjennom sammen»?

Barn, AI og mental helse – Lionheart Hypnoterapi — Flere og flere barn og unge trekker seg inn i mørke rom, alene med skjermene. AI og spill kan gi trøst – men aldri erstatte varme, grenser og menneskelig kontakt. Spørsmålet er: Hva skjer med en generasjon som ikke blir sett? Les flere blogginnlegg og mer her 👉 https://www.lionhearthypnoterapi.no/terapihjornet

Barnets hjerne og hvorfor de ikke kan bære ansvaret

Barn er ikke små voksne. Hjernen deres fungerer fundamentalt annerledes.

Nevrovitenskapen viser at den prefrontale cortex – delen av hjernen som regulerer impulser og konsekvenstenkning – ikke er ferdig utviklet før langt ut i 20-årene (Casey, Tottenham & Fossella, 2002).

Dette betyr at barn og unge:

har mindre evne til å se konsekvenser på lang sikt
lettere fanges av sterke følelser
formes raskt av gjentatte tanke- og atferdsmønstre

Når depresjon setter seg i ungdomshjernen, skaper det spor – nervebaner som gjentar mørke tanker. Hvis disse ikke blir avbrutt og omskrevet, blir de automatiske. Dette er ikke barnets feil. Det er biologi.

Fri oppdragelse og fraværet av grenser

De siste tiårene har vi hatt en bølge av mer fri oppdragelse. Intensjonen har vært god: å gi barn frihet og selvstendighet. Men når friheten ikke balanseres med sunn grensesetting, føler barnet seg oversett.

Grenser er kjærlighet. Grenser er trygghet. Grenser er voksne som sier: «Jeg ser deg. Jeg passer på deg.»

Når barnet ikke får dette, søker det rammer andre steder – i spill, i nettfellesskap, i AI. Og noen ganger i destruktive mønstre.

Når mørket blir et mønster

Som terapeut ser jeg daglig hvordan barn fester seg i mønstre. Når et barn i hypnose hvisker: «Det er alltid mørkt inni meg», da vet jeg at dette ikke bare er en følelse – men et nervebanespor.

Hjernen ble vant til mørket.Tankene gikk i ring. Mønsteret ble en fengselsmur.

Men det kan forandres. Med støtte, trygghet og riktige verktøy kan mønstre omskrives. Hjernen kan lære nye stier, nye tanker, nytt lys.

I Lionheart Hypnoterapi jobber jeg med nettopp dette: å skape nye, sunne spor i hjernen – slik at barnet kan finne veien ut av mørket og tilbake til livskraften.

AI som speil – men aldri som forelder

AI kan være et speil. Den kan gi empati i tekst, eller råd på en skjerm. Men AI kan aldri være en forelder. Den kan ikke se tårene. Den kan ikke lese kroppsspråket. Den kan ikke gi en klem.

Når Adam gjorde ChatGPT til sin beste venn, var det et desperat rop:«Se meg. Vær med meg. Jeg trenger noen.»

Et hjertesukk – hva er det som skjer med oss?

Beklageligvis ser vi denne trenden mer og mer også her i nord. Stadig flere fortvilte foreldre tar kontakt med meg i Lionheart Hypnoterapi, fordi barna og tenåringene deres trekker seg unna. De låser seg inn på rommene sine, og det mørke rommet blir en hule hvor hjertet lukker seg, sinnet lukker seg, selvtilliten svinner.

De sitter alene med skjermene – datamaskinen, mobilen, nettbrettet – og den eneste «samtalen» de har, er med AI, spill eller et tilfeldig nettfellesskap.

Og jeg spør meg selv – og jeg spør deg:

Hva er det som har gjort at vi har kommet hit?
Hva skjer når vi mister kontakten med den nye generasjonen, de som ennå ikke har erfart livet fullt ut?
Hva skjer med hjernen psykologisk, når den formes i mørke rom uten levende blikk?
Hva skjer med følelser, med hjertet, med selvtilliten, med livet – med fremtiden?

Dette er spørsmål vi ikke lenger kan unngå. For om vi ikke våger å stille dem, vil vi våkne opp til en generasjon som aldri fikk lære å være i ekte kontakt med seg selv eller andre.

Dokumentasjon og stemmer som bekrefter

Psykologspesialist Peder Kjøs har sagt at ungdoms psykiske helse er nært koblet til følelsen av å bli sett i nære relasjoner (NRK, 2023).
KI-forsker Inga Strümke advarer mot at barn og unge blir sårbare for feilinformasjon og kan miste kritisk tenkning når de bruker AI uten veiledning (Dagbladet, 2025).
American Psychological Association viser at sosial isolasjon er en sterk risikofaktor for depresjon og selvmord blant unge.
WHO (2021) understreker at tidlig intervensjon er avgjørende, fordi hjernen formes i ungdomsårene.

Alt peker mot det samme: Barn trenger mennesker mer enn maskiner.

Broen mellom 3D og 5D

Vi lever i en tid med raske teknologiske sprang.

3D representerer teknologien – logikken, maskinen, det digitale.
5D representerer hjertet – nærværet, intuisjonen, kjærligheten.

Vi kan ikke demonisere teknologien. Den kan være et nyttig verktøy. Men vi må aldri tro at den kan erstatte hjertet.

Vi voksne er broen. Vi kan ta barna med gjennom 3D-verden, men vi må vise dem at deres egentlige hjem er i hjertet – i 5D.

AI som ressurs – men aldri som erstatning

Jeg vil presisere at jeg ikke er motstander av AI. Tvert imot ser jeg hvordan teknologien kan hjelpe på mange områder – i skolen, i arbeidslivet, i helsevesenet og som støtte i hverdagen. Den kan forklare, strukturere, opplyse og til og med trøste.

Men AI kan aldri erstatte menneskelig kontakt. Når maskinen blir den eneste stemmen som møter barnet, oppstår en fare. For da mister vi det levende blikket, den uendelige variasjonen i kroppsspråk, tonen i stemmen, varmen i berøringen.

AI kan være et nyttig verktøy. Men barnet trenger alltid et menneske ved sin side.

Hva vi kan gjøre – helt konkret

Vær til stede. Legg bort mobilen. Se barnet i øynene.
Sett grenser. Ikke som straff, men som kjærlighet.
Snakk om AI. Spør hva barnet bruker det til, hva de skriver, hva de føler.
Tilby levende fellesskap. Musikk, natur, sport, kunst – alt som skaper ekte opplevelser.
Søk hjelp tidlig. Psykolog, terapeut, hypnoterapi – det finnes hjelp, og det virker.

Flere stemmer og dokumentasjon

Denne bekymringen deles av mange fagmiljøer:

Nevrolog og forsker Marte Roa Syvertsen har påpekt at ungdomshjernen er spesielt sårbar, fordi den limbiske delen – som styrer følelser og impulser – utvikles mye tidligere enn den delen som kan se konsekvenser av egne valg. Dette gjør at ungdom er mer utsatt for å handle på følelser uten å se langtidseffekten.
Politiet i Norge har flere ganger advart om økende isolasjon og radikalisering gjennom nettbruk hos unge, som ofte starter i lukkede rom foran skjermen.
Lærere og skoleforskere uttrykker bekymring for at AI kan føre til mindre kritisk tenkning og at barn mister viktige sosiale ferdigheter i klasserommet.
Terapeuter og psykologer over hele verden beskriver en ny bølge av ungdom som søker hjelp for angst, depresjon og isolasjon, tett knyttet til skjermbruk og digital virkelighet.

Alt peker i samme retning: teknologi kan støtte – men aldri erstatte – menneskelig kontakt og levende fellesskap.

Avslutning: En portal til håp

Barnet søker alltid dit det blir møtt. Om vi ikke møter det, søker det i skjermen. Om vi møter det med kjærlighet, søker det tilbake til hjertet.

La oss være de som står i døråpningen når barnet banker på. La oss være de som sier: «Jeg ser deg. Jeg slipper deg ikke.»

For mørket er aldri slutten. Det er bare et sted hvor lyset venter på å bli tent.

Hvis du kjenner at dette berører deg, eller du har et barn eller ungdom som strever med mørke tanker, uro eller ensomhet: I Lionheart Hypnoterapi hjelper jeg barn og unge med å omskrive mønstre, finne styrke og gjenoppdage sitt eget lys. Les mer her → https://www.lionhearthypnoterapi.no/