SKOLEVEGRING: NÅR BARNET IKKE KLARER Å GÅ PÅ SKOLEN
Om skolevegring, angst, mobbing og barnet som forsøker å fortelle oss noe
Kanskje begynner det allerede søndag kveld.
Vondt i magen.
Hodepine.
En uro som vokser når kvelden nærmer seg.
Barnet får vanskeligere for å sovne. Mandag morgen kommer tårene, sinnet, kvalmen, tausheten eller den fullstendige låsningen.
«Jeg klarer ikke.»
«Jeg vil ikke på skolen.»
For en forelder kan disse ordene være både frustrerende og hjerteskjærende.
Du vet at barnet trenger skolegang. Du ønsker vennskap, læring, utvikling, mestring og et godt liv for barnet ditt.
Samtidig står du kanskje foran et barn som virkelig lider.
Og akkurat her trenger vi å være varsomme med hvordan vi tolker det vi ser.
For det som utenfra kan se ut som motvilje, kan på innsiden oppleves som alarm.
Bak et barn som kjemper mot skoledøren kan det finnes en kropp som allerede har lært:
«Her skjer det noe jeg trenger å beskytte meg mot.»
Og kanskje begynner veien videre med et helt annet spørsmål enn:
«Hvordan får vi barnet på skolen?»
Kanskje trenger vi først å spørre:
«Hva har skjedd som gjør at barnets kropp opplever skolen som så vanskelig akkurat nå?»
SKOLEVEGRING ER SJELDEN ÉN ENKEL HISTORIE
Ordet skolevegring brukes mye. I faglige sammenhenger brukes også begreper som bekymringsfullt eller problematisk skolefravær.
Det er et viktig skille.
For fraværet er selve uttrykket.
Historien bak kan være noe helt annet.
For ett barn handler det om mobbing.
For et annet om sosial angst.
For et tredje om faglige krav.
For et fjerde om ADHD, autisme, sansebelastning eller vanskeligheter med å finne sin plass i klassemiljøet.
Andre barn kan streve med separasjonsangst, søvn, sykdomsfrykt, tvangstanker, konflikter, ensomhet, lærerrelasjoner eller belastninger hjemme.
Og ofte finnes flere faktorer samtidig.
Utdanningsdirektoratets arbeid med skolefravær understreker nettopp betydningen av å undersøke årsakene bak fraværet og arbeide tidlig og helhetlig rundt eleven.
Kilde og videre lesning:
Utdanningsdirektoratet: https://www.udir.no/
Barnet trenger derfor mer enn spørsmålet:
«Hvordan får vi deg på skolen i morgen?»
Vi trenger også:
«Hva skjer inni deg når du tenker på skolen?»
DINE BARN KOM TIL EN HELT ANNEN VERDEN ENN DEN DU KOM TIL
Dette mener jeg vi voksne trenger å stoppe litt ved.
Barnet ditt vokser opp i en annen virkelighet enn den du selv møtte som barn.
Tempoet er annerledes.
Informasjonsmengden er annerledes.
Det digitale livet er annerledes.
Det sosiale landskapet er annerledes.
For tidligere generasjoner kunne skoledagen i større grad slutte når barnet gikk hjem.
For dagens barn kan klassemiljøet følge med helt inn på soverommet.
Gruppechatter.
Snapchat.
TikTok.
Bilder.
Kommentarer.
Hvem som blir invitert.
Hvem som blir sett.
Hvem som får respons.
Og hvem som opplever stillheten når alle andre ser ut til å høre til.
Digitale medier kan selvfølgelig også gi vennskap, kreativitet, kunnskap og verdifulle fellesskap.
Samtidig viser norske undersøkelser hvor integrert det digitale livet har blitt i barns og ungdommers hverdag. Det betyr også at vanskelige sosiale erfaringer kan følge barnet mellom skolen og hjemmet.
Kilder og videre lesning:
Medietilsynet, Barn og medier: https://www.medietilsynet.no/
Ungdata, NOVA, OsloMet: https://www.ungdata.no/
Derfor blir sammenligningen med vår egen barndom ofte utilstrekkelig.
En voksen kan tenke:
«Jeg gruet meg også til skolen. Jeg måtte gå likevel.»
Men barnets skole kan hete det samme som vår skole gjorde.
Barnets verden gjør det ikke.
Og kanskje er et av de viktigste spørsmålene vi voksne kan stille:
Hva om vi forsøker å forstå dagens barn med gårsdagens målestokk?
SÅ KOM PANDEMIEN
Pandemien representerte en ekstraordinær periode i barns og unges liv.
Skolehverdagen ble endret.
Sosial kontakt ble begrenset i perioder.
Rutiner ble brutt.
Smitte, sykdom, avstand og håndhygiene fikk en helt annen plass i hverdagen.
Her er det samtidig viktig å være faglig presis.
Pandemien alene kan vanskelig brukes som forklaring på dagens skolefravær eller psykiske helseutfordringer. Flere utviklingstrekk innen ungdommers psykiske helse var synlige allerede før 2020, og forskningen viser et sammensatt bilde.
Samtidig har Folkehelseinstituttet og andre forskningsmiljøer undersøkt hvordan pandemien og smitteverntiltakene påvirket barn og unge. Deler av forskningen har funnet belastninger knyttet til blant annet ensomhet, livskvalitet og psykiske plager hos enkelte grupper.
Barn reagerte forskjellig.
Noen fant raskt tilbake til rytmen sin.
For andre kan denne perioden ha blitt én av flere brikker i en allerede sårbar utvikling.
Derfor trenger vi å undersøke barnet foran oss, fremfor å lete etter én forklaring som skal passe alle.
Kilder og videre lesning:
Folkehelseinstituttet: https://www.fhi.no/
Ungdata: https://www.ungdata.no/
NÅR FRYKTEN BEGYNNER Å SPRE SEG
For noen barn handler uroen også om sykdom.
Bakterier.
Oppkast.
Smitte.
Å ta på bestemte ting.
Å spise sammen med andre.
Å bruke skolens toalett.
Å være langt hjemmefra dersom noe skulle skje.
Noen barn utvikler sterk frykt. Andre begynner å kontrollere eller vaske.
Her trenger vi igjen å skille mellom forskjellige reaksjoner.
Sterk frykt for bakterier, sykdom eller smitte kan opptre sammen med angst. Gjentatt vasking, kontroll eller ritualer kan også være uttrykk for tvangslidelse, OCD.
Når slike tanker eller handlinger tar mye tid eller begrenser barnets hverdag betydelig, er faglig vurdering viktig.
Kilder og pasientinformasjon:
Helsenorge: https://www.helsenorge.no/
Helsedirektoratet: https://www.helsedirektoratet.no/
Samtidig finnes et viktig menneskelig spørsmål bak symptomene:
Hva forsøker barnet å oppnå gjennom dette?
Ofte handler det om trygghet.
Barnet forsøker å få kontroll over noe kroppen opplever som utrygt.
NÅR KROPPEN LÆRER ALARM
Tenk deg at barnet opplever noe vanskelig på skolen mandag.
Tirsdag kjenner barnet uro før det går inn døren.
Onsdag begynner magen å gjøre vondt allerede hjemme.
Etter hvert kan selve tanken på skolen være nok til å vekke reaksjonen.
Hjertet slår raskere.
Pusten forandrer seg.
Magen trekker seg sammen.
Musklene spenner seg.
Barnet gråter.
Barnet blir sint.
Barnet fryser.
Barnet gjemmer seg.
Barnet forsøker å komme seg bort.
Fra et læringspsykologisk perspektiv vet vi at hjernen lærer gjennom assosiasjoner.
Steder, mennesker, lyder, situasjoner, tanker og kroppslige fornemmelser kan knyttes til erfaringer.
Derfor trenger barnet heller ikke alltid kunne forklare hvorfor kroppen reagerer.
Kroppen kan reagere før barnet finner ordene.
Dette perspektivet er sentralt i mitt terapeutiske arbeid.
Jeg ønsker å forstå hva kroppen har lært, hva barnet forventer skal skje, hvilke indre bilder som oppstår, og hvordan vi gradvis kan arbeide med trygghet, mestring og nye erfaringer.
MOBBING HANDLER OGSÅ OM DET VOKSNE ALDRI SER
Mobbing er en særlig viktig del av dette bildet.
Elevundersøkelsen fra Utdanningsdirektoratet dokumenterer at mobbing fortsatt er en alvorlig utfordring i norsk skole, og resultatene de senere årene har gitt grunn til bekymring.
Derfor mener jeg mobbing alltid bør undersøkes når et barn plutselig eller gradvis utvikler sterk motstand mot skolen eller økende fravær.
Kilde: Utdanningsdirektoratet, Elevundersøkelsen: https://www.udir.no/tall-og-forskning/brukerundersokelser/elevundersokelsen/
Og mobbing trenger heller ikke se ut slik voksne forestiller seg.
Det kan være slag eller stygge ord.
Men det kan også være blikket.
Latteren når barnet snakker.
Plassen som aldri holdes av.
Invitasjonen alle andre fikk.
Gruppechatten barnet oppdager at det finnes.
Bildet som deles.
Kommentaren.
Hviskingen.
Det lille blikket mellom to andre når barnet kommer inn i rommet.
For barnet kan hundre små signaler etter hvert formidle ett stort budskap:
«Her hører jeg ikke til.»
Og dersom barnet hver morgen skal tilbake til stedet hvor dette oppleves, trenger vi å forstå hvorfor kroppen begynner å protestere.
EN SKOLE I ET SAMFUNN I FORANDRING
Norske klasserom har også forandret seg.
Barn med ulike språk, familiekulturer, religioner, erfaringer og historier møtes hver dag.
Det kan gi barn muligheten til å vokse opp med et mangfold mange tidligere generasjoner aldri opplevde.
Vennskap.
Perspektiver.
Språk.
Nysgjerrighet.
Kunnskap om hverandre.
Fellesskap på tvers av bakgrunn.
Samtidig skal vi kunne snakke åpent om at samfunnsendringer også kan innebære utfordringer for enkelte barn.
Språkbarrierer kan oppstå.
Sosiale koder kan misforstås.
Barn kan oppleve kulturkonflikter, identitetskonflikter, diskriminering eller utenforskap.
Dette kan berøre barn med både majoritetsbakgrunn og minoritetsbakgrunn, på ulike måter.
Kulturelt mangfold i seg selv er derfor ingen forklaring på skolevegring.
Poenget er noe langt viktigere:
Vi må våge å undersøke hele barnets faktiske miljø.
Hva skjer i akkurat denne klassen?
Hva skjer mellom akkurat disse barna?
Hvem føler seg trygg?
Hvem føler seg utenfor?
Hva forteller barna?
Og hva trenger vi voksne å forstå bedre?
Videre lesning:
Integrerings og mangfoldsdirektoratet: https://www.imdi.no/
Utdanningsdirektoratet: https://www.udir.no/
KRAVENE BARNET BÆRER
Så finnes prestasjonene.
Prøver.
Lekser.
Karakterer.
Muntlige presentasjoner.
Idrett.
Kropp.
Utseende.
Popularitet.
Følgere.
Fremtid.
For enkelte barn blir summen stor.
Og dersom barnet samtidig lever med ADHD, autisme, dysleksi, lærevansker, sterk sensitivitet, angst eller andre forhold som påvirker skolehverdagen, kan en vanlig skoledag kreve langt mer energi enn omgivelsene ser.
Det barnet som holder seg sammen gjennom skoledagen, kan komme hjem og falle fullstendig sammen.
Da trenger reaksjonen hjemme heller ikke først og fremst handle om det som skjedde hjemme.
Den kan fortelle oss hvor mye barnet allerede har båret.
NÅR BARNET SIER «JEG VIL IKKE PÅ SKOLEN»
Kanskje trenger vi å lytte bak ordene.
I stedet for bare:
«Hvorfor vil du ikke?»
kan vi prøve:
«Når begynner den vonde følelsen?»
«Hvor i kroppen kjenner du den?»
«Hvilken del av skoledagen føles vanskeligst?»
«Er det et sted på skolen hvor kroppen din kjenner seg roligere?»
«Er det noen du føler deg ekstra trygg sammen med?»
«Hva skulle vært annerledes for at morgendagen kjentes litt lettere?»
Noen ganger kommer svaret raskt.
Andre ganger trenger barnet tid.
For barn uttrykker seg gjennom mer enn ord.
Atferd er også kommunikasjon.
Kroppen kommuniserer.
Stillheten kommuniserer.
Sinnet kommuniserer.
Tårene kommuniserer.
Tilbaketrekningen kommuniserer.
DERFOR SPØR JEG ANNERLEDES
Når jeg møter et barn eller en ungdom, ønsker jeg å møte mennesket bak reaksjonen.
Jeg spør:
Når begynte dette?
Hva skjedde rundt den tiden?
Når kjenner barnet seg tryggest?
Når kommer uroen?
Hva skjer i kroppen?
Hva forestiller barnet seg skal skje?
Hva lengter barnet etter?
Hva trenger barnet mer av?
Trygghet?
Tilhørighet?
Selvfølelse?
Mestring?
Sin egen stemme?
Her arbeider jeg blant annet med klinisk hypnose, terapeutiske samtaler, NLP, pust, regulering og indre forestillingsarbeid, tilpasset barnets alder, personlighet og behov.
Barn har ofte en fantastisk tilgang til fantasi, bilder, historier og indre opplevelser.
Det kan bli verdifulle ressurser i det terapeutiske arbeidet.
Noen barn kommer med frykten sin.
Andre kommer med sinnet.
Noen kommer med hundre ord.
Andre kommer med stillheten.
Vi begynner der barnet er. Antonio, en helt egen liten medarbeider
I arbeidet mitt med barn og unge har jeg også med meg en ganske spesiell medarbeider.
Antonio er en sju år gammel afrikansk gråjako og terapifugl hos Lionheart Hypnoterapi.
Han er svært sosial, nysgjerrig på barn og har en egen evne til å skape kontakt, humor og lettere øyeblikk i rommet. Antonio har selv en historie med store omstillinger. Før han kom til sitt permanente hjem hos meg, hadde han
allerede opplevd fem forskjellige hjem i sin unge alder. I terapeutisk arbeid, særlig når barn bærer vanskelige erfaringer, kan kontakten med Antonio brukes som en trygg og naturlig inngang til samtale, følelser og relasjon. Noen ganger kan det være lettere for et barn å nærme seg sin egen historie gjennom et dyr som også har en historie. Antonio får alltid møte barnet på barnets premisser, som en varm og levende del av det terapeutiske rommet.
NÅR FLERE TRENGER Å STÅ RUNDT BARNET
Bekymringsfullt skolefravær kan være komplekst.
God hjelp kan derfor innebære flere mennesker rundt barnet.
Foreldre.
Skolen.
Kontaktlærer.
Helsesykepleier.
Fastlege.
PPT.
BUP eller andre relevante fagpersoner.
Terapeutisk arbeid kan være én del av et større samarbeid.
Når barnet trenger raskere eller mer omfattende hjelp
Ved sterk funksjonssvikt, selvskading, selvmordstanker, alvorlige spiseproblemer, vold, alvorlig mobbing eller mistanke om alvorlig psykisk lidelse bør familien kontakte relevante helse og hjelpetjenester.
Fastlege, skolehelsetjenesten, PPT og BUP kan være aktuelle deler av hjelpeapparatet.
Ved akutt fare skal akutt helsehjelp kontaktes.
Informasjon om psykisk helsehjelp finnes hos:
Helsenorge: https://www.helsenorge.no/
Foreldre og terapeut arbeider sammen
Når jeg arbeider med skolevegring hos barn og unge, er samarbeidet mellom foreldre og terapeut en viktig del av hele terapiforløpet.
Barnet lever sitt liv mellom timene, og derfor arbeider vi sammen rundt det barnet trenger, hvordan utviklingen beveger seg, og hvordan tryggheten kan få vokse videre også hjemme og i hverdagen.
Hvert barn har sin historie, sitt tempo og sine behov, og terapiforløpet tilpasses derfor individuelt. Ved skolevegring består et forløp hos meg ofte av omkring fire til sju sesjoner, avhengig av situasjonen og hva som ligger bak reaksjonene. Noen barn trenger færre timer, andre trenger et lengre forløp. Målet er hele tiden å møte barnet der barnet er, og la utviklingen og behovet underveis være med på å forme veien videre.
TIL DEG SOM SITTER VED SIDEN AV ET BARN SOM STREVER
Kanskje har du forsøkt alt du kommer på.
Samtaler.
Belønning.
Grenser.
Forsiktighet.
Fasthet.
Møter med skolen.
Senere morgener.
Tidligere kvelder.
Og kanskje sitter du fremdeles ved sengekanten søndag kveld og kjenner barnets uro fylle rommet.
Da ønsker jeg å invitere deg til å se på barnet ditt et øyeblikk.
Bak reaksjonen.
Bak fraværet.
Bak sinnet.
Bak tårene.
Bak døren som lukkes.
Bak ordene:
«Jeg klarer ikke.»
Og spør:
Hva forsøker barnet mitt å fortelle meg akkurat nå?
For noen ganger begynner en ny vei akkurat der.
I øyeblikket hvor barnet kjenner:
«Endelig forsøker noen å forstå min verden.»
Og derfra kan vi begynne å bygge.
Trygghet.
Mestring.
Tilhørighet.
Indre ro.
Selvfølelse.
Og små erfaringer som gradvis forteller kroppen:
«Jeg kan klare dette. Jeg kan finne veien min.»
EN TRYGG SAMTALE KAN VÆRE STEDET Å BEGYNNE
Jeg møter barn, ungdom og familier ved Lionheart Hypnoterapi på Lena i Innlandet, med klinisk hypnose og individuelt tilpasset terapeutisk arbeid. Jeg arbeider også med klienter fra andre deler av Norge, blant annet gjennom Zoom der arbeidsformen og situasjonen egner seg for det.
Dersom barnet ditt har begynt å grue seg sterkt til skolen, utviklet frykt eller uro, trukket seg tilbake eller familien står midt i et skolefravær dere ønsker hjelp til å forstå, er du hjertelig velkommen til å ta kontakt.
Du kan begynne med en gratis telefonkonsultasjon.
En samtale.
Et sted å fortelle.
Et sted å begynne å se sammenhengen.
Og kanskje det første lille steget mot at barnet igjen kan kjenne:
«Det finnes en vei for meg.»
Pearl Lodur Lionheart
Lionheart Hypnoterapi
Klinisk hypnose for barn, unge og voksne
Lena, Innlandet og tilbud over Zoom i hele Norge
Kilder og videre lesning
Utdanningsdirektoratet:
skolefravær, skolemiljø og Elevundersøkelsen: https://www.udir.no/
Elevundersøkelsen:
mobbing og elevenes skolemiljø: https://www.udir.no/tall-og-forskning/brukerundersokelser/elevundersokelsen/
Folkehelseinstituttet:
forskning og kunnskap om barn og unges psykiske helse: https://www.fhi.no/
Ungdata, NOVA, OsloMet: nasjonale undersøkelser om ungdommers liv, trivsel og helsehttps://www.ungdata.no/
Helsenorge:
informasjon om psykisk helse, angst, tvangslidelse og helsehjelphttps://www.helsenorge.no/
Helsedirektoratet:
nasjonale faglige råd og retningslinjerhttps://www.helsedirektoratet.no/
Medietilsynet:
Barn og medier og kunnskap om barns digitale hverdag: https://www.medietilsynet.no/
IMDi:
kunnskap om integrering, mangfold og oppvekst: https://www.imdi.no/
Faglig merknad:
Skolefravær og skolevegring har sjelden én enkelt årsak. Artikkelen beskriver mulige sammenhenger, terapeutiske perspektiver og faglig kunnskap. Ved behov for medisinsk, psykologisk eller pedagogisk utredning bør relevante fag og helsetjenester involveres.
Forfatter intro - Pearl Lodur- Lionheart.
Pearl Lodur Lionheart arbeider terapeutisk med hele menneskets livsløp. Hennes praksis rommer bevisst unnfangelse, svangerskap og fødsel, barndom og oppvekst, voksenliv, relasjoner, parforhold, livsoverganger, aldring og møte med døden.
Pearl er Norges første spesialist innen barne og ungdomshypnose, og har over førti års erfaring med regresjon, hypnose, QHHT, rebirthing, psykoterapi, parterapi og sjelsveiledning.
Barn og unge er et sentralt spesialfelt, samtidig arbeider hun med voksne, familier, par og eldre mennesker i alle livsfaser.
Pearl er grunnlegger av Lionheart Hypnoterapi og arbeider helhetlig med kropp, nervesystem, underbevissthet og livserfaring.
Kroppen forstås som et presist språk som formidler hvor indre spenning, smerte eller ubalanse har oppstått, og hvor endring kan skje når mennesket møter seg selv med tilstedeværelse og ansvar.
I sitt arbeid møter hun mennesker i dype livstemaer som traumer, relasjonelle mønstre, dødsangst,
identitetsskifter, foreldreskap, tap og eksistensielle spørsmål. Terapi og veiledning tilpasses den enkeltes livssituasjon og bygger på samarbeid, trygg struktur og respekt for menneskets egen indre visdom.
Kommentarer