Når barn ser mer enn voksne – og hvorfor det er naturlig
- Pearl Lodur-Lionheart
- 21. des. 2025
- 6 min lesing
Etter at jeg skrev om Pixelsynet – det nye, flerlags-synet som åpner seg i mennesker nå
– har mange spurt meg:
«Men hva med barna?»
For barna har sett dette lenge.
Barn ser ikke verden slik voksne gjør. De ser ikke bare former, ansikter og overflater. De ser lag.
De ser mennesker slik de faktisk er: med følelser, energi, stemninger og indre bevegelser synlige samtidig.
Og for barnet er dette helt naturlig.
Barnets syn er ikke utviklet – det er intakt
Vi har en tendens til å snakke om barns evner som noe som utvikles. Men i mange tilfeller er det mer riktig å si at de er urørte.
Barn kommer inn i verden med et åpent sanseapparat. De skiller ikke mellom det som voksne kaller «indre» og «ytre».
For dem er alt én sammenhengende opplevelse.
Derfor kan et barn:
se et ansikt skifte uttrykk uten at personen beveger seg
oppleve at mennesker «ser forskjellige ut» i ulike øyeblikk
merke stemninger før ord blir sagt
reagere på energier voksne forsøker å skjule
se flere lag av samme menneske samtidig
Dette er ikke fantasi.
Det er persepsjon uten filtrering.
Hvorfor barn ikke blir redde – men voksne ofte blir det
Når et barn ser et ansikt endre seg, eller opplever at noe «skifter», blir barnet sjelden redd i seg selv.
Redselen kommer ofte først når:
barnet blir korrigert
barnet blir ledd av
barnet blir fortalt at det ikke er sant
barnet merker voksnes ubehag
barnet blir hyrset ned
barnet blir begrenset for sin opplevelse
Barnet lærer da ikke at opplevelsen er farlig –men at det er farlig å snakke om den.
Og det er her mange barn begynner å lukke synet sitt.
Ikke fordi de vil. Men fordi de vil være trygge i relasjonen. Når vi møter barnas blikk
Noe av det mest slående ved mange av disse barna, er blikket deres. Øynene. De er ofte krystallklare, uansett farge – grønne, blå, gyldne, lyse eller nesten hvite. Ikke bare klare i fargen, men klare i dybden. Når man ser inn i øynene deres, er det som å møte universets dypeste visdom. Som om blikket bærer en lang erfaring, en ro, en våkenhet og en tilstedeværelse som ikke tilhører barnets alder, men sjelens.
Jeg bruker sjelden begreper som indigo-, krystall- eller stjernebarn i terapi med barna selv. Barn trenger ikke merkelapper – de trenger forståelse. Men når jeg snakker med foreldre som strever med å forstå barnet sitt, kan disse begrepene hjelpe dem å se at barnet ikke er «for mye», «for sensitivt» eller «annerledes» på en problematisk måte. Disse barna har kommet inn i en verden som er svært annerledes enn den foreldrene selv kom til, og de bærer ofte et sanseapparat som er mer åpent, mer fintunet og mer gjennomskuelig.
Når vi tar oss tid til å virkelig møte disse barna – ikke for å forklare dem, men for å se dem – skjer det noe avgjørende. I det øyeblikket vi møter blikket deres uten frykt, uten behov for å korrigere eller redusere opplevelsen deres, oppstår en dyp gjenkjennelse. Barna speiler oss. Ikke slik vi later som vi er, men slik vi faktisk er. Og i dette speilet ligger en mulighet: til forståelse, til heling og til en ny måte å være voksen på i møte med en ny generasjon.
Når barn blir fortalt at de må slutte å se
Jeg har gjennom mange år møtt barn som har blitt fortalt:
«Du fantaserer for mye.»
«Du må slutte å finne på ting.»
«Det der er bare tull.»
«Ikke vær så sensitiv.»
For et barn som ser mer enn voksne, kan dette føles som å få hele sin virkelighetsforståelse avvist.
Resultatet blir ofte:
uro i kroppen
søvnproblemer
angst eller tilbaketrekning
tap av tillit til egne sanser
forvirring rundt hva som er «virkelig»
Barnet lærer ikke å regulere evnen. Barnet lærer å undertrykke seg selv.
Hvordan jeg møter barn som ser mer
Når et barn forteller meg at de ser noe annerledes, er mitt første fokus aldri hva de ser – men hvordan de har det med det.
Jeg spør ikke: «Er det sant?»Jeg spør:«Hvordan føles det for deg?»
Barn trenger ikke forklaringer. De trenger bekreftelse og trygg ramme.
Jeg møter barn med:
ro
nysgjerrighet
normalisering
tydelige grenser
trygg regulering
Barn som føler seg trygge, trenger ikke å lukke synet sitt. De lærer i stedet å leve med det.
De nye barna – og metamennesket de vokser inn i
Mange av barna som fødes nå, bærer en annen bevissthetsstruktur enn tidligere generasjoner.
De er ofte:
høysensitive
intuitive
dypt empatiske
sterkt rettferdighetsorienterte
lite tilpasset gamle systemer
raske i forståelse – men sårbare i miljø
Disse barna blir ofte kalt Indigo-, Krystall- eller Stjernebarn.
For meg er de mennesker med åpent sanseapparat i en verden som ikke alltid forstår dem.
Disse barna vokser opp til det jeg i dag kaller metamennesker – voksne som kan se flere lag, holde mer kompleksitet, og navigere både det indre og ytre samtidig.
Men bare hvis de får beholde kontakten med seg selv.
Voksnes ansvar i møte med barn som ser mer
Det viktigste vi kan gjøre som voksne er ikke å forklare –men å tåle.
Tåle at barnet ser mer enn oss.
Tåle at vi ikke alltid forstår.
Tåle å være rolige i møte med det ukjente.
Når vi gjør det, lærer barnet at:
deres sanser er trygge
deres opplevelser er lov
de ikke er alene
de kan stole på seg selv
Og det er nettopp dette barna trenger for å vokse opp hel.
En bro til neste blogg:
Når barn ser mer enn voksne, stopper det sjelden der.
For mange barn begynner synet etter hvert å bli til hukommelse.
Ikke som fantasi –men som erindring.
I neste blogg skal jeg skrive om:
Barn som husker før de kom og hvordan vi møter dem på en måte som ikke skader – men styrker.
Samtale – når masken får falle
"Omtale: Når foreldre kommer med barna sine til Pearl Lodur-Lionheart, har de ofte prøvd «alt». Barna kan streve med alt fra angst, selektiv mutisme og nattlige opplevelser som holder dem våkne, til skolevegring, spisevegring eller en så sterk frykt for å gå på do at bleie fortsatt brukes lenge etter skolestart – ofte ledsaget av en tung følelse av skam.
Mange av disse nydelige barna har allerede fått tildelt bokstaver som ASD eller ADHD før de kommer. Men Pearl ser ikke bokstavene. Hun ser barnet. Det unike, sensitive og levende mennesket bak symptomene – og familien rundt.
Gjennom sitt arbeid hjelper hun både barnet og foreldrene med å finne tilbake til trygghet, kontakt og egen indre endringskraft.
I podcasten La Masken Falle, hos Mai Camilla Munkejord, deler Pearl mer om de nye barna, om blikket deres, sensitiviteten deres, og veien hun selv har gått gjennom over 40 år i møte med dem. Samtalen utdyper temaene i denne teksten og gir et nært innblikk i hvordan vi kan møte barna – og oss selv – med større forståelse, ro og respekt."
Du kan lytte til episoden her: https://open.spotify.com/episode/5bkyiST0nv5fKgh0n0a3YC Forfatterintro – Pearl Lodur-Lionheart
Pearl Lodur-Lionheart er Norges første spesialist innen barne- og ungdomshypnose, og har arbeidet med regresjon, hypnose, sjelsarbeid og terapeutisk bevissthet siden 1980-tallet. Hun er grunnleggeren av Lionheart Hypnoterapi, og er kjent for sitt unike arbeid med barn, unge og sensitive mennesker som ser verden i flere lag.
Gjennom 40 år har hun hjulpet mennesker inn i dyp healing, indre reiser, transformasjon og oppvåkning – ikke ved å fortelle dem hvem de er, men ved å minne dem om det.
Pearl arbeider som terapeut på tvers av dimensjoner. Hun møter mennesker både i det psykologiske, det energetiske, det sjeliske og det multidimensjonale – alltid med ett formål:
Å bistå mennesker i å finne sin egen vei hjem til seg selv.
Hun bærer et livslangt kall om å bære broen mellom 3D og 5D, og hennes arbeid med regresjon, QHHT, hypnose og friflytende sjelskommunikasjon har gitt henne en av landets mest spesialiserte praksiser innen bevissthetsutvikling.
Pearl skriver, underviser og veileder fra et sted av hjertets klarhet og sjelens dybde – med en intensjon om å løfte, åpne og støtte alle som søker sannhet og helhet i denne tiden av oppvåkning.
Foto fra barn som kommer til Lionheart Hypnoterapi Delt med tillatelse fra foreldre. #barnSensitivitet #barnSomSerMer #intuitiveBarn #høysensitiveBarn #barnogIntuisjon
Kommentarer